Luftige svev i Vikersund

Vikersund skal være avslutningsarena for Raw Air søndag 21. mars i 2021 og dessuten arena for VM i skiflyging i 2022, 45 år etter at det første verdensmesterskapet ble arrangert i Heggenåsen. Arrangementene på Modum er mye mer enn en nasjonal og internasjonal sportsbegivenhet. Storparten av det frivillige arbeidskorpset, som er helt nødvendig for at alt skal fungere prikkfritt, er etter gammel tradisjon rekruttert fra nærområdet. Den store dugnaden er en viktig del av den arrangørkulturen som moingene har skapt.    

Etter at den nye versjonen av Vikersundbakken sto klar i 2010/2011, har den beholdt status som den største bakken i verden. I tidsrommet 2011-2017 ble det satt seks nye verdensrekorder, hvorav den siste fortsatt er den gjeldende. Aldri før har verdens beste skihoppere fått så mye luft under skiene, som i de foregående skiflygingsrennene i Vikersund. Fra 2017 har Vikersund vært arrangør av avslutningsrennene i nyvinningen Raw Air.

 

Landets største fra første stund

Vikersundbakken har i flere tiår hatt en spesiell historisk status, ikke minst blant alle nordmenn som har et stort hjerte for vintersporten. I vintersesongen 2020/21 vil det være 55 år siden at bakken ble tatt i bruk som skiflygingsbakke. Men tradisjonene med lange svev i Heggenåsen strekker seg hele 85 år bakover i tid. Allerede fra første stund hadde daværende Vikersund Skiklub (stiftet 1894) en klar ambisjon om å anlegge landets største hoppbakke. Det første rennet ble arrangert i februar 1936. Hilmar Myhra fra Kongsberg hoppet 85 meter, som var ny norgesrekord. Omtrent samtidig ble det hoppet over 100 meter i Planica, som i nyere tid har knivet med Vikersund om å presentere verdens største skiflygingsbakke. Bakkerekorden i Vikersund ble stående fram til 1946. Moingen Kristian Hovde sto i spissen for å utvide hoppbakken, fortsatt som den største i landet, og i 1957 ble det for første gang hoppet over 100 meter. Den gang var verdensrekorden 139 meter, satt i Oberstorf i 1951, som markerte innledningen på det som offisielt ble kalt for skiflyging. 

Premiere med verdensrekord

I 1960-årene ble det tatt et stort sprang i Vikersund, da ambisjonene gikk i retning av en internasjonalt godkjent skiflygingsbakke. Bakkerekorden var den gang på 116,5 meter. Moingene sto i konkurranse med flere initiativtakere andre steder i Sør-Norge, men trakk til slutt det lengste strået. Forut for debuten i den nye storbakken var det Kulm i Østerrike som hadde verdensrekorden, med 145 meter. Under det første rennet i Vikersund i 1966 satte Bjørn Wirkola verdensrekord med 146 meter, noe som ga stor gjenklang i hele den skiinteresserte verden. Året etter ble det satt ny verdensrekord i Vikersund, den gang med et svev på 154 meter. 

Vikersund hadde for alvor skrevet seg inn i de sportslige historiebøkene. Begivenhetene markerte starten på den mer enn 50 år lange epoken med både verdenscuprenn og verdensmesterskap som siden er arrangert i bakken. Etter verdensrekorden i 1967 måtte Vikersund finne seg i å spille rollen som en av totalt fem europeiske skiflygingsbakker, som aldri var i reell posisjon til å skape nye verdensrekorder. Det ble i praksis de andre mellom-europeiske bakkene som knivet om å være størst. I alle fall fram til 1987, da Planica tok denne rollen helt alene. 

 

Fra dyp nedtur til ny suksess

Vikersund havnet etter hvert i en vanskelig posisjon, ikke minst etter bråkete diskusjoner om lite publikumsvennlige juryavgjørelser og generelt om vanskelige vindforhold i Heggenåsen. Det gikk så langt at det ble diskutert å bygge et alternativ til Vikersund, et annet sted på Østlandet.   

Først med helt nye ambisjoner om hvilken rolle Vikersund burde spille i hoppsirkuset, blant annet anført av den lokale maskinentreprenøren Albert Kr. Hæhre, så gjenerobret Vikersundbakken sin opprinnelige status. De store ombyggingene inkluderte også  flombelysning, som gjorde at det kunne arrangeres renn uavhengig av dagslys. I dag stilles naturlignok spørsmålet om rekordpotensialet er oppbrukt, siden det skal mye hell til for å bli stående støtt nok etter landing på eventuelle svev som er lengre enn den nåværende bakkerekorden på 253,5 meter. Farts- og vindforholdene må i tillegg være helt perfekte.  

 

Hva er Vikersund hoppsenter?     

Skiflygingsbakken er en del av Vikersund hoppsenter. Senteret har i alt sju bakker. Anlegget eies av Vikersund IF, Modum kommune og Viken fylkeskommune gjennom en stiftelse. 

Bakkene har størrelse K10, K15, K25, K45, K65, K105 og K200. De fem minste bakkene er plastbelagte og kan benyttes til skihopping om sommeren. Skiflygingsbakken har status som nasjonalanlegg. Aksjeselskapet Skiflyvning Vikersund eier rettighetene til å arrangere renn. Hovedstyret i Vikersund idrettsforening er aksjeselskapets generalforsamling. Storbakken regnes også som fylkesanlegg og støttes økonomisk av fylkeskommunen. I februar 2004 ble det arrangert kontinentalcup (B-verdenscup) i skiflygingsbakken, det første rennet på dette nivået noen gang i en skiflygingsbakke. Det var i forkant av dette rennet de norske kvinnene med Anette Sagen og Line Jahr i spissen kjempet mot FIS om å få hoppe.