Vandrende elvelangs i Drammen
For snart 20 år siden gjorde jeg drammenser ut av meg. Siden den gang har det skjedd mye, veldig mye. Men historien om Drammens totalforandring starter lenge før det. Enkelte hevder at det var den tragiske brannen i 1993 som var utløsende, andre hevder at det begynte lenge før det. Sannheten ligger muligens midt i mellom. Men resultatet, det er det ingen tvil om. Byen har blitt penere og elva har blitt mer tilgjengelig.
Tekst og foto: Lars-Johan Solheim
Som en lokal perle egner elva seg kanskje ikke særlig godt, den er mer et smykke. Et smykke som utgjør sjela i Elvebyen. Et smykke som knytter historien og nåtiden sammen og som det valfartes rundt, på kryss og på tvers hver eneste solrike fridag gjennom hele året. Her finner man alle former for smykkebrukere. Alt fra de som bruker smykket til rekreasjon, lek og moro, til de som bruker det til å oppnå ukens treningsmål eller slå nye personlige rekorder.
Åssiden elvepark
Min vandring langs drammensleva starter på Åssiden. Det er ikke tilfeldig. For det var her det hele startet med etableringen av Åssiden elvepark som sto ferdig i 1991.
På veien mot elveparken spaserer vi langs Åssiden Strand forbi en gammel papirfabrikk som er gjort om til boliger. Det er historisk sus over bygningen, og synet får tankene til å vende tilbake til Drammens industrielle storhetstid. Papirindustrien som la grunnlaget for dagens Drammen, men som også bidro til å gjøre drammenselva til en av Norges mest forurensede elver. For en som ikke har opplevd dette selv, så er det rart å tenke på. Men historier om elvevann som endrer farge ut fra hvilke fargestoffer som brukes i produksjonen er mange, og at det i tillegg var akseptert at elven fungerte godt som endestasjon for byens kloakk forklarer jo hvorfor sentrale myndigheter satte foten ned og beordret full opprydding på 80-tallet.
På Drammen Camping har sesongen kommet sånn smått i gang, og lukten av nystekt bacon treffer neseborene i det vi tusler langs den 200 meter lange strandlinja. En ung herremann med nederlandske skilter på bilen kjemper en ensom kamp med teltet, mens måkene kretser rundt oss med vaktsomt blikk og kjente skrik.
Åssiden elvepark ligger og bader seg i morgensola. På blikkstille vann siger to svaner lydløst gjennom sivet mens vi passerer over på tre små røde trebruer som knytter turnettverket sammen. Elveparken er et populært sted, med volleyballbane, grillplasser og badeplass.
Videre på ferden beveger vi oss gjennom Øvre Bragernes Motorforening sitt anlegg på Muusøya, før vi nærmer oss Landfalløya. Vi krysser over Landfalløybrua, en bru som har knyttet Åssiden og Gulskogen sammen siden 1867. Dagens bru er riktignok fra 1967, men det gamle vippebruspennet er bevart og står stolt som en historisk referanse på nordsiden av elva.
Veien går videre mot Strømsø langs gjerdet til Gulskogen gård. Gården som er sjeldent komplett anlegg er verdt et besøk i seg selv, og er et egnet sted for en rast, men vi har andre mål for turen og spaserer langs elvebredden hvor vi blant annet kan se Sjøboden fra «Runtom». En av Drammens få gjenværende sjøboder som ble flyttet fra «Runtom» til Gulskogen på 70-tallet.
Kunst langs elvepromenaden
I Pølsesvingen møter vi en som forsøker fiskelykken rett ved en stor trelaks som ofte har blitt omtalt i mediene med overskrifter som «Nå står laksen under vann», noe som pleier å være en sikker indikator på at vannstanden i elva er høy. Laksen er fra 1999 og er en av mange skulpturer som befinner seg langs elvebredden.
Kunst har blitt en naturlig del av elvepromenaden og langs den kilometerlange promenaden på Strømsø er det en rekke skulpturer. Mange har latt seg avbilde ved Elveharpen som er to skinnende kuler som står på hver side av drammenselva nedenfor Ypsilon. Kulene som er fylt med elektronikk omdanner gangbroens svingninger til vakker sang.
Litt lenger ned står Vannskulpturen som består av en stålkule stående på tre bein. Både innvendig og utvendig strømmer det vann over kula. Og som en del av skulpturen er det anlagt en liten poll og et basseng mot elva. Vannet fra fontenen danner dermed en foss ut i elva.
Ved bybrua går elvepromenaden videre på en 470 meter lang trebrygge. I følge Drammen kommune sine nettsider er bryggen på 3500 kvadratmeter og den holdes sammen av svimlende 140.000 skruer. Brygga er populær for båtfolket, og allerede på denne tiden av året har det dukket opp en og annen båt som ligger og dupper langs bryggekanten.
Nedenfor brygga passerer vi Turbinskulpturen som illustrerer den over hundreårige kraftproduksjonen og industrihistorien ved elva. Langs elvebredden finnes det også en rekke treningsapparater hvor du oppfordres til å gjøre noen øvelser. Inspirerte og treningsmotiverte som vi er, så forsøker vi oss, til glede for alle som sklir forbi i NSBs lokaltog.
Over holmen og videre til fjordparken
Så har tiden kommet for å angripe den styggeste etappen på turen. Bruene over Holmen er en ren transportetappe som vitner om en tid hvor bilen var i førersetet, mens gående og syklende måtte ta til takke med et smalt fortau på deling. Bruene som åpnet i 1964 og 1966 er i dag temmelig nedslitt, og forhåpentligvis vil byfornyingen en dag også omfavne disse bruene.
På andre siden kommer vi til et veiskille, og vi velger å ta omveien om Fjordparken som strekker seg østover mot grensen til Lier. Her er det mange som har funnet veien til Tufteparken som er en treningspark med flott utsikt, og vi blir vitne til imponerende styrke og kroppskontroll. Min turkamerat oppfordrer meg til å teste ut apparatene, men frykten for å fremstå som en potetsekk er for stor, så jeg avslår vennlig og vi beveger oss videre utover for å nyte utsikten utover Drammensfjorden.
Bragernes elvepark
Veien tilbake går forbi Bragernes strand, som er en flott og populær badeplass. Tidlig i mai er det riktignok ikke mange som har funnet veien ut i vannet, men desto flere som ligger henslengt på gressplenen for å få mest mulig sol på kroppen. Etter kort tid passerer vi Drammens stolthet og landets eldste bryggeri. I over 180 har bryggeriet ved nedre sund vært et landemerke i byen.
Når vi vandrer langs elvepromenaden finner jeg tid til å fortelle min vandrevenn historien om hvor flotte parkeringsplasser som var her før. Bilene fikk fantastisk utsikt der de stod parkert på rekke og rad vendt mot elven.
Vi nærmer oss målet for turen. Etter å ha passert forbi bybruen, Ypsilon og under Øvre Sund bru beveger vi oss innover Øvre Storgate på en av de få gjenværende brusteinsbelagte gatene i byen. Her ligger interessant gammel trehusbebyggelse som ble reist etter en brann i 1838, og etter en stund kommer vi frem til byens første brannstasjon, «Sprøitehuset» i Gropa. Og Gropa blir endestasjonen for vandreturen.
Her befinner det seg en liten skjult perle, med volleyballbane, sandstrand og en liten klatrevegg for småfolk. Vi møter kjentfolk som har grillmat og by på, og en hund står for underholdningen i form av intens jakt på pinner både til lands og til vann. Vi får til og med prøve en liten kajakk ute på drammenselva.
