Verdensmester og rennleder

Helt siden 2004 har den tidligere storhopperen hatt jobben som rennleder i storbakken. I løpet av årenes løp har han vært med på både den tyngste nedturen og den største oppturen i arenaens historie, sammen med alle de andre som har stått på for å gi Vikersundbakken den status den har i dag. 

 

-Som mange vil huske havnet den gamle Vikersundbakken i en vond spiral. Det toppet seg i 2005 da Skitinget vedtok at skiflygingen i Norge skulle flyttes til en påtenkt bakke i Rødkleiva utenfor Oslo. Det viste seg å være et luftslott som politikerne ikke ville være med på. Det som har skjedd etterpå har vært en kjempestor opptur, som jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått lov til å oppleve på så nært hold, sier Ole Gunnar Fidjestøl til NBBO-Magasinet.

 

35 år med skihopping

Den første følelsen av luft under skiene fikk Ole Gunnar som femåring i bygda Glomfjord i Nordland. Kort tid etter flyttet han og familien til Åmot i Modum, der han våget stadig mer i den lokale Sundebakken, en kort spasertur unna der han bodde. Skihopping ga mersmak og med årene ble bakkene større og større. Som tiåring vant han sitt første kretsmesterskap, og som 14 åring tok han steget opp i den mellomste Vikersundbakken, der det i sin tid var mulig å hoppe over 55 meter.

 

-Den gang var det hoppbakker nær sagt over alt. Terskelen var veldig lav for å teste ut hoppsporten. Jeg håper selvfølgelig på bedre rekruttering til hoppsporten enn hva vi har i dag. Selv om vi har landets kanskje beste hoppsenter i Heggenåsen, så burde vi hatt bedre rekruttering i vårt eget nærmiljø. Det må jobbes mer med det, sier Fidjestøl, som gjorde sine aller siste hopp i Heggenåsen som 40-åring.

 

Tok sats for lange svev

Han debuterte i den store Vikersundbakken til verdenscuprennet i 1980. Velkjente Ole Bremseth fra Hokksund debuterte samtidig. Per Bergerud fra Flesberg vant rennet, selv nøyde Fidjestøl seg med 117 meter og havnet langt bak i rekkene. For Fidjestøl var det bare begynnelsen på en stor karriere. 

 

-Jeg fikk med meg alle de store skiflygingsbakkene. Harrachov i Tsjekkia var beryktet som en lumsk og farlig bakke. Jeg husker at jeg skulle hoppe treningsomgang med nr. 10 på brystet. 

 

Allerede da var det to hoppere foran meg, som hadde tippet trill rundt i svevet. 

 

Selv fikk jeg et godt forhold til Harrachov, forteller Fidjestøl, som tok med seg både bakkerekord og to verdenscupseire i den fryktede bakken. 

 

Et par sesonger senere ble han verdensmester i Obersdorf, under et VM som sto i fare for å snø fullstendig bort. Først på den siste VM-dagen ble det avviklet tre ordinære omganger – og Ole Gunnar stakk av med gullet. Vikersund arrangerte VM i 1990. Det lå et umenneskelig press på moingen om å vinne på hjemmebane. Han ble til slutt nr. 5, som desidert beste nordmann, bare 11 poeng bak en sølvmedalje.

 

-Jeg hadde et stort press på meg. På papiret var jeg god nok til å vinne. Jeg lå pent an til en pallplass, men endte utenfor pallen. Etter at mesterskapet var over, fikk jeg for første gang en kommentar fra mora mi i forbindelse med et hopprenn. «Hvorfor vant du ikke?» spurte hun, som ikke hadde for vane å si noe, enten det gikk sånn eller sånn, forteller Fidjestøl. Etter verdenscupavslutningen i 1992 la han opp karrieren som landslagshopper.

 

Seks meter bredt premieskap

I mange år lå Ole Gunnars medaljer, pokaler og trofeer tilfeldig bortgjemt, litt her og litt der. For noen år siden ble samlingen ordnet skikkelig i et premieskap som kan beskues inne i Skiflygingskroa i Vikersund Hoppsenter. Premieskapet er over seks meter langt (!), og da snakker vi om en samling som er begrenset til de premiene den tidligere storhopperen setter mest pris på. 

 

-Nå ser jeg framover mot nye lange svev i 2021 og VM i 2022. Vi forbereder oss på tre ulike scenarioer i forbindelse med pandemien, men vi krysser fingrene og håper på at det blir mulig å avvikle Raw Air med publikum i arenaen, sier Ole Gunnar Fidjestøl, fortsatt like glødende opptatt av hoppsporten som han alltid har vært.    

 

Til slutt gjør Fidjestøl oss oppmerksom på en sak angående egen karriere, ettersom bakkerekordene i Vikersund ble et uunngåelig tema å snakke om. Oversikten på Wikipedia over rekordholdere i Vikersund er nemlig ikke helt komplett. Selv satte han bakkerekord under VM i 1990, 167 meter, som noen minutter etterpå ble forbigått av Matti Nykänen og Dieter Thoma, begge landet på 171 meter. Sistnevnte rekord ble stående fram til 1995. Men rett skal være rett, Fidjestøl har også satt bakkerekord i Vikersundbakken.